Men til tross for det berømte fallskjermhoppet, ignorerer regissøren Sam Mendes de siste årenes Jason Bourne-aktige utskeielser, og tar i stedet Bond tilbake til sine nonchalante røtter, både symbolsk og konkret. I et forsøk på å gjøre en litt morsommere 007 igjen har Mendes skapt den beste Bond-filmen siden «Goldeneye».
Hvis man skal være kritisk, kan man kanskje sette fingeren på at Mendes, mest kjent for sitt teaterarbeid samt «American Beauty» og «Revolutionary Road», ikke er helt kapabel når det gjelder actionscenene. Selv om åpningssekvensen i Istanbul med motorsykler som forvandler takene til den store Bazaren til en racerbane er lovende (slutten av sekvensen er også ypperlig), så er de eksplosive scenene i Shanghai, Macau og Londons T-bane ikke så - vel, eksplosive.
I stedet setter Mendes sin lit på historien og karakterskildringen. Det er 50 år, 23 filmer og 6 skuespillere siden Dr. No introduserte oss for Storbritannias mest berømte agent, og i mellomtiden har vi sett Bond gjøre litt av hvert, hovedsakelig med utrolig vakre kvinner og oppfinnsomme dingser, men fortiden hans har alltid forblitt et mysterium. Inntil nå!
Det har nesten blitt litt kjedelig å skrive, men Craig er en utmerket Bond. Han er like troverdig når han hopper fra tog i høy fart som når han forfører damene, og han er en god nok skuespiller til å definere en psykologisk dybde i en rollefigur som har en slags midtlivskrise, dette gjør ham perfekt. Han er også overraskende bra i de komiske innslagene.Historien starter med Bond som blir forrådt av kvinner. På ordre fra M (Judi Dench) prøver MI6-kollegaen Eve (Naomie Harris) å skyte en fiende til tross for overhengende fare for å treffe Bond. MI6 gjør samtidig et mislykket forsøk på å hindre tyveriet av en harddisk som inneholder detaljer om hemmelige identiteter til britiske agenter over hele verden. Bond dukker først opp igjen etter at sensitiv informasjon begynner å dukke opp på internett, og går på jakt etter den onde mesterhjernen.
Inn på scenen kommer Raoul Silva, som vil bli husket som en av de store Bond-skurkene. Javier Bardem har dyppet hodet ned i en bøtte med blekningsmiddel, og spiller en kriminell som minner om hans rollefigurer i «Before Night Falls» og «No Country for Old Men». Hans utrolig morsomme og sarkastiske sammenstøt med Bond er i seg selv verdt hver eneste krone.
Mendes viser seg overraskende glad i tradisjoner. Vi ser Q igjen (Ben Whishaw) som en ung teknofantast, mer interessert i cyberkrigføring enn eksplosive penner, det britiske byråkratiet i form av Ralph Fiennes embetsmann og de klassiske bilene og våpnene. Og den tradisjonsbetonte finalen ser historien bevege seg tilbake i tid, i det som kan være Bond-filmenes «Citizen Kane».