Magazine > Filmanmeldelser > Ruby Sparks…

Det er kanskje ikke verdens tøffeste problemstilling, men ja, store forventninger kan være tunge å bære for kunstnere som allerede har opplevd eventyrlig suksess både hos kritikerne og publikum. Det er et av temaene i Ruby Sparks, den andre filmen fra ekteparet Jonathan Dayton og Valerie Faris, som debuterte med «Little Miss Sunshine» (budsjett: 8 millioner dollar, internasjonal inntjening: 100 millioner dollar).

Det var seks år siden, så det er ingen overraskelse at Paul Danos forfatter, Calvin Weir-Fields, opplever en skrivesperre i den nye filmen. Tenåringsdebuten hans var en litterær innertier, det sies at den var på høyde med den amerikanske klassikeren «Catcher in the Rye». Men nå sitter han fast. Det vil si, inntil terapeuten hans (Elliot Gould) gir han en liten skriveøvelse – en øvelse som får et uventet biprodukt. Etter at han har skapt karakteren Ruby Sparks ut fra løse luften blir Calvin sjokkert når han oppdager at heltinnen hans spankulerer lys levende rundt om i luksushjemmet hans i Los Angeles.
 

Ruby (Zoe Kazan) er akkurat som han har beskrevet henne. Og ikke nok med det, når han forandrer historien forvandles hun på et øyeblikk. Hvis han sier at hun er fransk, så er hun fransk. Hvis han sier at hun er hodestups forelsket i han, så er hun hodestups forelsket i han. Hva kan være bedre enn det?

Jeg må innrømme at da jeg så traileren til denne filmen så virker det som en merkelig ide. En slags mannlig fantasikomedie som en kunne forvente å se Adam Sandler i. De gode nyhetene er at denne filmen er mye smartere enn det. Den er mer en studie av ideen mannlig fantasi. Jeg vil nesten si at den ligner mer på Bunuel’s surrealistiske klassiker «The Obscure Object of Desire» enn noe fra tv-serien «Saturday Night Live». Det burde kanskje ikke være å overraskende i lys av at manuset er skrevet av Zoe Kazan, en talentfull ung skuespillerinne med den type annerledes utseende som gjør at hun kanskje ikke umiddelbart blir anbefalt til rollebesetningsansvarlige.

Kan hende du kjenner igjen Kazan (barnebarnet til Elia og datter av Nicolas) fra blant annet Meek’s «Cutoff» eller «It’s Complicated» (hun spilte datteren til Meryl Streep og Alec Baldwin). Det er åpenbart at hun har vært med lenge nok til å kjenne den typen roller som unge skuespillerinner ofte blir tildelt, og at hun har blitt lei av dem. For som i så mange kjæresteroller er Ruby en karakter helt uten egen substans, hun blir fullstendig definert av det Calvin ønsker. Og ironien er at han av den grunn aldri kan bli helt fornøyd. Hun er aldri en fullstendig person. Hvis du har vært i et forhold med noen som bare ønsker å tilfredsstille deg hele tiden vet du hvor slitsomt det blir.

Dayton og Faris er naturligvis ingen Luis Bunuel. De virker usikre på hvor komisk de vil at Ruby Sparks skal være, selv om svaret ser ut til å være mer enn den er. De få forsøkene på fysisk slapstick humor virker i hovedsak mot sin hensikt, og at birollelisten (med navn som Chris Messina, Annette Bening, Antonio Banderas, Aasif Mandvi og Steve Coogan) har fått beskjed om å overspille litt har liten effekt.

Men filmen føles ofte nyskapende og engasjerende, spesielt samspillet mellom Dano og Kazan (som også er sammen i virkeligheten) som jobber seg gjennom hele registeret og tilbake igjen. Kazan har en ekstraordinær sekvens på slutten hvor alle Rubys motsetninger kommer rennende ut i en skrekkelig farseaktig scene. Den er kraftig nok til å dra teppe under bena på en konvensjonell og feilbedømt lykkelig slutt.

Oversettelse: Camilla Lindvall Dahlgren